Enhet og enighet - allle trenger ikke å være like

Sosialantropologen Marianne Gullestad skal en gang ha sagt "mange forveksler enighet med enhet*". Nå raser igjen burkadebatten, vi har akkurat hatt en arrestasjon av mulige terrorister og en utsendelsesleir er brent ned. Etter å ha hørt enkelte utspill blir jeg skremt. Ikke over de konkrete forslagene som i seg selv virker lite gjennomtenkte, men skremt over det totale fravær av prinsipiell tenkning.

Noen vil kanskje si at det ikke er så farlig. Det viktigste er å få stoppet "dritten". Som nordmenn bør vi ha høyere forventninger enn det. Med all vår kunnskap, og med alle våre ressurser, kan vi og må vi arbeide for et godt samfunn for alle. Det høres gjerne selvfølgelig ut, men det er det ikke. Trosfriheten trues, grunnleggende menneskerettigheter settes til side og rettsikkerheten svekkes. For meg er dette tre områder som må vernes, vedlikeholdes og videreutvikles.

Å nekte andre å bære religiøse symboler er arrogant. Hvordan i alle dager kan vi innbille oss at vi vet bedre enn de som selv ønsker å bære et religiøst symbol? Og hvordan kan vi seriøst mene at det er mer rett eller galt å gå med onepiece enn feks hijab? Jeg for min del synes begge deler er like lite tiltalende, men det er sikkert ikke alle liker mine badeshorts heller.

Nå som Frankrike skal ha forbud mot å bære burka på offentlig sted, begynner igjen debatten i Norge. Det har til nå vært en kunnskapsløs debatt. Jeg tror du kan telle antall kvinner med burka i Norge på en hånd, fortjener virkelig det en egen lovparagraf?


Hva er vellykket integrering? At alle blir like? Eller handler vellykket integrering om deltakelse? Med mange av våre forsøk på mer integrering får vi mindre deltakelse. Et forbud mot religiøse symboler vil for enkelte vanskeliggjøre deltakelse. Hva har vi da oppnådd?

Ja vi skal ha et sett felles verdier, lover og retningslinjer i samfunnet. Men vi trenger ikke å være enige om alt. Selvsagt skal vi beskytte barn mot overgrep, vi skal beskytte kvinner mot vold og vi skal slå hardt ned på terror, men vi må samtidig ha respekt for ulik tro, for ulike politiske syn og for ulik kultur. Det er fint at folk kler seg forskjellig, det er fint at folk finner meningen med livet og det er bare bra at vi har noe annen musikk enn kun Ole Ivars.

Det er skummelt med fravær av prinsipiell tenkning. Selv har jeg bedt kristne grupperinger om å stå skulder til skulder med muslimske grupperinger når de kjemper for retten til friskoler, trosutøvelse, bygging av forsamlingshus og religiøse symboler. Det er naivt å tro at et forbud mot muslimske skoler ikke i neste omgang vil føre til et forbud mot kristne friskoler. I Frankrike har man ikke bare forbudt hijab i skolen, men også mot kors. Deler av debatten og mulige resultater av debatten er således mer ekstrem enn i mange muslimske land. Vi har en merkelig form for sekulær fundamentalisme. En forunderlig tro på at vi sitter på den hele og fulle sannhet. Men det vil ramme oss selv. Imorgen.

Det er ikke et problem at folk flest ikke er enige om alt. Det er bare bra.

*Jeg kan dessverre ikke finne en kilde på internett, jeg har kun fått dette muntlig formidlet.

Voksnes eller barnas beste?

Lengre åpningstider i barnehagen og SFO-ordninger er ikke designet pga barnas behov. Likevel er både SFO-ordningene og de fleksible åpningstidene i barnehagen viktig for familiene. Hverdagen er for mange krevende, og da er det avgjørende at vi har gode tilbud til barna. Disse tilbudene må igjen ha en god kvalitet og det må være noen rettigheter.

Flere barnehagestyrere har nevnt for meg at de merker at barna blir stadig lengre i barnehagen. Med utvidede åpningstider har flere også begynt å strekkke oppholdstiden. Som voksne er vi vant til både regulerte arbeidstider og rett til ferie. Barna har ikke slike rettigheter. I enkelte barnehager kan barna være opp til 11 timer. Dette er ikke vanlig, men vi må ta debatten nå.

Det skjer en voldsom utvikling i barnehage Norge. Økt konkurranse fører til at flere barnehager utvider åpningstidene, det er bra, for vi trenger økt fleksibilitet, men: Vi trenger ikke økt oppholdstid! Det er allerede lenge for en toåring å være 9 timer i  barnehagen, enda lengre opphold betyr at de i svært liten grad vil se sine egne foreldre. Jeg vet som far at barn i denne alderen har et ganske stort søvnbehov. Skal barna leveres i søvne og hentes i søvne?

Jeg er opptatt av å lage ordninger som ivaretar barnas beste. Selvsagt skal vi ha praktiske ordninger for familiene, men dette kan fint ivaretas med retningslinjer som sikrer barna en best mulig dag. I VG tok jeg derfor til orde for en makstid på 9 timer per dag. Det er også lenge, og svært mange har i dag korterer oppholdsitd. Men vi må legge inn en arbeidsdag + 1 time til levering/henting. Hvordan dette endelig skal se ut vet jeg ikke, men vi går i gang med arbeidet til høsten.

Noen sier dette er unødvendig. Vel - jeg tror få mener det er unødvendig med regler for voksnes arbeidstid. Barna har ingen egen stemme, derfor må vi tale barnas sak. En maksimumstid på 9 timer burde være et minimum til våre aller minste.

Georgia, Nord Korea, Sri Lanka og Iran

Det fine med agurktiden er at det blir mer plass i mediene til internasjonale konflikter. I hverdagen har vi en tendens til å glemme de mange millioner mennesker som lider under diktatorer, grusomme konflikter, uroligheter og grove menneskerettighetsbrudd. I takknemligheten for å bo i et land med fred, med demokrati og med høy velstand, bør vi se ansvaret som påligger oss med alle disse privilegiene.

Derfor er det bra at statssekretær Espen Barth Eide, innkaller Irans ambassadør, for å ta opp steiningen av en tobarnsmor som blir beskyldt for utroskap. Ambassadøren mener Norge er uhøflige. Det skal vi ikke bry oss noe om. I kampen for menneskerettigheter må folk gjerne kalle Norge uhøflige.

En annen som er noe "uhøflig" er Hillary Clinton, utenriksminister i USA. Hun sier som sant er; "Russland okkuperer deler av Georgia". Noen var nok en stund redd for at supernasjonen nå skulle dempe kritikken mot Russland, etter at man han hadde hatt møter mellom presidentene i de to landene for å "styrke samholdet". Jeg håper også Norge våger å tale Georgias sak.


18. mai i år deltok jeg på War Crimes Day, en dag som markerte krigen mot tamilene på Sri Lanka. Selv holdt jeg tale på vegne av byrådet i Bergen. Vi fikk også se bilder fra grusomhetene og vi fikk høre historier fra tamiler som nettopp hadde besøkt familien på Sri Lanka. Både Norges og verdensamfunnets manglende fordømmelse av krigshandlingene skuffer meg. Konflikten omtales som "den glemte krigen", hvor er FN?

Det var morsomt å se Nord Korea i årets fotball VM. Noen vil kanskje sett at Nord Korea ble nektet deltakelse, men jeg tviler på at det hjelper de mange lidende som  sulter pga mange tiårs vanstyre. For meg er det et paradoks at man internasjonalt kun engasjerer seg i Nord Korea når det trues med atomvåpen, altså når andre enn de som bor på Nord Korea blir truet. Det er noe egoistisk spør du meg.


Egoismen må ikke få styre utenrikspolitikken. Det er nestekjærligheten som må styre.

Sunn fornuft

TV2Nyhetene forteller i dag om Ida Sofie som må flytte 40 mil for å få gå på videregående skole i Nordland, selv om det bare er 7 mil til Harstad i Troms. Problemet er altså fylkesgrensen. I Bergen har vi dette i en langt mindre skala: bydelsgrensene. Nå skal selvsagt disse oppheves i den nye skolebruksplanen. Vi må bruke sunn fornuft.

Jeg kan selvsagt forstå politikerne i Nordland. De vil nødig betale for gjesteelever. Men det gjelder å huske hva som egentlig er målet med politikken. Det er tross alt Ida Sofie som er formålet med en god skolepolitikk i Nordland. Ingen kan vel mene at å tvangsflytte elever 40 mil er god skolepolitikk?

Det er gjerne lett for meg å mene noe om dette. Men vi vil mange ganger møte våre egne prinsipper. Ja det er fornuftig å ha alle elever i eget fylke, men det er ikke bra hvis noen ikke får dratt hjem annet enn til jul og nyttår.